I den første filosofiske strid mellom Marsilio Ficino (1433-1499) og Giovanni Pico della Mirandola (1463-1494), er fortolkningen av den florentinske 1200-tallspoeten Guido Cavalcanti av avgjørende betydning. Disputten mellom Ficino og Pico om Cavalcantis canzone Donna me prega er derfor i denne artikkelen analysert for å kaste lys over deres  uenighet om platonsk kjærlighetsfilosofi. Den første Pico-Ficino konflikten utspiller seg tildels i forhold til florentinsk poesi, men har ikke poesi som sitt egentlige tema. Essensen er snarere at disputten om Donna me prega er inkapslet i en konflikt på stor skala omkring hvordan man best skal leve - og dø, i følge platonske idealer. Temaene for konflikten er først og fremst hvordan Platons Symposium skal fortolkes, i særdeleshet Diotimas tale, og dernest de praktiske konklusjoner man skal trekke fra Platons fiksjon om drikkegildet i Athen. Ficinos posisjon presenteres grunnleggende i følge den syvende bok av hans Symposium-kommentar, og Picos motsatte standpunkter i hans detaljerte kommentar til Benivienis canzone Amor dalle cui, i Picos Commento.